Skrevet av Helge Toft
Fra den nye leiligheten oppe i niende etasje konne eg se havet og Utsira og nesten heile verden. Og når eg lekte med bilane mine i byens største lekeplass, konne eg se inn vinduene te ein legende. Selveste Johannes Stensletten bodde nemlig i høyblokkene. Alle kidså i blokkene visste at han hadde spilt på landslaget i 1939. Og når me spilte fotball på den enorme plenen foran blokkene stod han der bak gardinå si og såg på. Me sprang alltid fortare då. Keeperen slengte seg lengre. Og det va fysst i å vær Vard som gjaldt.
Helge Toft – Ein ekta Vardgutt
Storebroren min hadde kladdebøker fulle av utklipp fra dei store kampane te SuperVard. Plakatar med Åge Risanger og Leo Austevik og dei andre superheltane. Han drog meg tidligt ner bakkane og bort grindesvingen for å se kampar på stadion. Løfta meg over gjerdet eller hadde meg på skuldrene på gratishaugen. Seinare blei eg tøffare i trynet og klatra over gjerdet når vaktane såg ein aen vei. Eg blei best i byn på flaskepanting og loddsalg. Leverte to pakkar kaffi fra Friele eller pølsa med tørre kringla. Et par sesongar som håpløs knottaspillar med treningar i sorpå på Solvang blei det og. Før skoene havna i skapet og ungdomstiå blei fyllt av musikk og drømmen om popstjernelivet.
Eg blei vel aldri no popstjerna. Men eg reiste land og strand rundt med musikken min. På gitaren henge det fortsatt et klistremerke fra den gong, «Vard så klart». Vard va med meg heile veien. Ittehvert fekk eg med meg to sesongar på Vard sitt legendariske c-lag. Og fekk oppleva kor sterkt samholdet og miljøet på vardhuset va itte kalde kampar på grusen på gymbane 5. Det va opplevelsar som sitte sterkt i meg. Heilt på høyde med det besta fra utlandet!