Haugesund Sparebank Magasinsponsor

Tåkå har letta

Når eg vokste opp på syttitallet va byen min uskyldige og gatene støvete under den knallblå himmelen. Stoke va størst i England og Vard va størst i verden.

Fra den nye leiligheten oppe i niende etasje konne eg se havet og Utsira og nesten heile verden. Og når eg lekte med bilane mine i byens største lekeplass, konne eg se inn vinduene te ein legende. Selveste Johannes Stensletten bodde nemlig i høyblokkene. Alle kidså i blokkene visste at han hadde spilt på landslaget i 1939. Og når me spilte fotball på den enorme plenen foran blokkene stod han der bak gardinå si og såg på. Me sprang alltid fortare då. Keeperen slengte seg lengre. Og det va fysst i å vær Vard som gjaldt.

Helge Toft

Helge Toft – Ein ekta Vardgutt

Storebroren min hadde kladdebøker fulle av utklipp fra dei store kampane te SuperVard. Plakatar med Åge Risanger og Leo Austevik og dei andre superheltane. Han drog meg tidligt ner bakkane og bort grindesvingen for å se kampar på stadion. Løfta meg over gjerdet eller hadde meg på skuldrene på gratishaugen. Seinare blei eg tøffare i trynet og klatra over gjerdet når vaktane såg ein aen vei. Eg blei best i byn på flaskepanting og loddsalg. Leverte to pakkar kaffi fra Friele eller pølsa med tørre kringla. Et par sesongar som håpløs knottaspillar med treningar i sorpå på Solvang blei det og. Før skoene havna i skapet og ungdomstiå blei fyllt av musikk og drømmen om popstjernelivet.

Eg blei vel aldri no popstjerna. Men eg reiste land og strand rundt med musikken min. På gitaren henge det fortsatt et klistremerke fra den gong, «Vard så klart». Vard va med meg heile veien. Ittehvert fekk eg med meg to sesongar på Vard sitt legendariske c-lag. Og fekk oppleva kor sterkt samholdet og miljøet på vardhuset va itte kalde kampar på grusen på gymbane 5. Det va opplevelsar som sitte sterkt i meg. Heilt på høyde med det besta fra utlandet!

Og for meg va det ein selvfølge at Vard sko bestå. Den gongen det blåste så sinnsykt og byen skifta farge. Den høsten skoddå la seg tunge over klubbhusene oppe ved Skeisvang. Det året alt blei forandra. Og klubben i mitt hjerta plutselig stod med ryggen mot veggen og slåss. Det va sånt det føltes. Det va sånt eg opplevde det. På kampar. Og på byen. Eg stod plutselig på «feil» sida. Men eg gjekk med håvet heva. Eg va stolte. Og innrømme glatt at eg hadde gledestårer longt nerover kinnene den gongen Vard sendte naboane i måkedrakt tapande av banen i plaskregnet på Haugesund Stadion.

Men folkens. Det va då. Tåkå har letta. Det finnes dagar her i Haugeby kor himmelen igjen e knallblå. Kor Vard får vær Vard. Og dei andre får vær nettopp det. Me kose oss på stadion. Og ser lagene fra byen me e så gla i vinna. Eg klappe og blir gla når Fk Haugesund vinne. Det e greit. Det e byens flaggskip. Nå syns eg det e ok. Eg har stått i varddrakt på Rockefeller i Oslo og spilt for 1100 elleville suporterar fra Haugesund dagen før ein cupfinale. Eg spille løkkefotball med folk fra Måkeberget. Byen vår e liten. Står me sammen blir me sterkare. Klart me støtte byens beste fotballag.

Men hjerta mitt. Det får di aldri. Det e rødt og blått.
Noen ting forandre seg nesten ikkje. Bare tilpasse seg den nye tidsalderen.
Vard e finast i Verden. Stoke e størst i England. Det komme alltid te å vær sånt. Evig og tro te Vardafjellet falle! Og om du spør meg korfor vil svaret alltid vær det samma. Fordi det va der det starta.

Det va Vard som va og e laget. Ein Vardgutt e faktisk ein Vardgutt. Heilt fra han e liten. Te han e ein voksen mann.

Helge Toft sin videohilsen

Annonse
Vi bruker cookies for å gi deg en best mulig brukeropplevelse. Du kan eventuelt skru av dette i nettleseren din. Personvernerklæring