Vardmodellen siden 1995: Det begynte med en hjernerystelse

Skrevet av Edvard Sternhoff

Så paradoksalt det enn kan høres: Det var en hjernerystelse som dannet opptakten til Vardmodellen.

Et friskt Vard-angrep under en småguttekamp våren 1995 endte med at lagets vietnamesiske spiss, Chau Ngoc Truong, gikk i bakken med et smell. Han pådro seg hjernerystelse og ble innlagt på Fylkessjukehuset i Haugesund. Her kunne den 13 år gamle Chau lett blitt liggende, isolert og ensom, hvis det ikke var for lagkameratene som straks tok initiativ til en kronerulling, kjøpte gaver og gikk på besøk til han på sykehuset.

Fotballen hadde skaffet Chau venner og et sosialt nettverk.

Samtidig slo en forskningsrapport (FAFO) fast følgende: ”Flyktninger har svært liten kontakt med nordmenn. Halvparten av dem hadde ikke hatt noen personlig kontakt med nordmenn de siste 12 månedene. Bare hver fjerde innvandrer har en norsk venn”.

En tankevekkende rapport, og kanskje like viktig å merke seg i dag, 23 år etter at den ble skrevet.

I Vard gjorde hendelsen med Chau den gangen et sterkt inntrykk, og ble foranledningen til at klubben satt ned en prosjektgruppe. Gruppen som besto av Bodil Nernes, Per Sønstabø, Arne Johan Kaarstad, Per Anstein Aarvik og Edvard Sternhoff (leder), fikk i mandat å se nærmere på hvordan klubben kunne utvikle arbeidet med integrering av innvandrere, flyktninger og asylsøkere, og få støtte og hjelp til dette arbeidet av kommune og samfunn.

Målsettingen

Prosjektgruppens arbeid resulterte i følgende målsetting: «Vard skal gi tilbud til hele familien.»

I dette ligger et ønske om å trekke våre nye landsmenn inn i et aktivt klubbmiljø med de rettigheter og plikter det medfører. Vard trenger foruten aktive spillere; trenere, ledere, dommere, tillitsvalgte og støttespillere i alle ledd. Flyktninger, asylsøkere og innvandrere trenger et sosialt nettverk”.

Prosjektgruppen sto også bak en rekke møter med myndighetene og søknader om støtte. Det skulle vise seg å bli en evigvarende ørkenvandring, med noen hyggelige unntak.

— Glemmer det aldri

Blant de mange, mange frivillige i Vard som har vært med og bidratt til å skape vennskapsbånd til våre nye landsmenn, er den kjente Vard-mannen Svein K. Olaisen.

I likhet med mange, var han en av dem den daglige lederen av Vardmodellen kunne ringe til og be om hjelp til å kjøre fra og til trening med nye gutter og jenter.

— Jeg glemmer aldri da jeg skulle kjøre en liten kurdisk gutt til hans første Vard-trening. Mor, far og søster ville være med og se hvordan det gikk med han og ble med på turen til Vardhuset.

Gutten ble tatt vel i mot, og stortrivdes fra første øyeblikk. Da jeg kjørte familien hjem etter endt trening ble jeg invitert inn på en kopp te. Det var ikke etter min plan, men da jeg så de bedende øynene på den lille søsteren kunne jeg ikke si nei. Helt sikkert var jeg den første nordmannen som var på besøk hos dem. Det ble en trivelig stund, og jeg glemmer aldri de glade øynene på den lille jenta som satte seg i fanget mitt og nesten ikke ville la meg gå, minnes Olaisen.

Idrett er for alle

— Vard lever opp til idealet om at idrett er for alle, sa daværende småguttetrener, Helge Jørgensen, i et intervju i klubbavisen den gangen.

— Derfor må vi gi alle som er i Chaus situasjon muligheten til å være med. Det har stor betydning for dem. Gjennom en organisasjon som Vard føler de tilhørighet, får norske venner, samtidig som de frigjør seg fra ofte lukkede miljøer. For innvandrere betyr idretten et stort og viktig steg mot den nødvendige integreringen i vårt fremmede, ofte skremmende og til tider kalde samfunn.

For oss nordmenn betyr deres deltakelse avmystifisering og nedbrytning av fordommer.

Begge deler er like viktig.

Kloke ord fra en våken idrettsleder i Vard – og ord klubben stiller seg bak.

Mange store øyeblikk

Og siden har Vard drevet sitt prisbelønte integreringsarbeid. Vardmodellen har gjennom årene fått en lange rekke erkjentligheter, og klubben har fått ros fra høy og lav for sitt arbeid.

Allerede i 1996 fikk Vard Norges Idrettsforbunds hederspris for kreativt arbeid blant unge. I 1998 fikk vi Anette Thommessens Minnepris. Tildelingen fant sted i Oslo og det var Vardmodellens første daglige leder, dynamiske og sprudlende Inger Rossebø, som representerte klubben sammen med vietnamesiske Chau under overrekkelsen.

I begrunnelsen sto det bl.a. å lese: ”Vard legger stor vekt på samarbeidet med foreldrene til innvandrerungdommen, og har gjennom flere prosjekter de senere årene vist verdien av integreringsarbeid blant barn og unge”.

Stort øyeblikk var det også i 1999 da daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, fotballpresident Per Ravn Omdal og den fransk fotballegenden, Eric Cantona (Manchester United), var med og kastet glans over Vardmodellens arbeid. Da var det stinn brakke i Vard-huset med tv, radio og presseoppbud fra nær og fjernt.

Det ble ikke mindre oppbud da kronprinsparet kom på besøk i 2002. Året før, i 2001, ble Vardmodellen som første forening tildelt midler fra Kronprinsparets Humanitære Fond. Nå ville de se med selvsyn hvordan klubben drev sitt integreringsarbeid.

I 2007 besøkte dronning Sonja klubben under Barn-er-Bra-festivalen i Haugesund, et tiltak som Vardmodellen har vært en viktig bidragsyter til . Også samarbeidet med Røde Kors om Kreativo, et ukentlig tilbud til kvinner med utenlandsk opprinnelse , er vel verd å nevne.

Et desidert høydepunkt var også da vi samarbeidet med PPS Karmøy om EU-prosjektet ”Kick Out Racism of Sports, Schools and Society” i 2009-2010. Her samarbeidet vi bl.a. med Arsenal som driver et stort sosialt arbeid i Nord-London.

Det vil føre for langt å gå i detaljer om alle besøkene fra politikere, idrettsledere, kommuner og klubber som ønsker å se og lære av Vardmodellens opplegg. Men Jonas Gahr Støre oppsummerte det slik da han besøkte klubben i 2008: ”Vardmodellen er banebrytende arbeid med å bruke sportsglede til å skape trygge lokalsamfunn som trekker ungdom med ulik bakgrunn sammen. Mange ser til Vard for inspirasjon, og det er det god grunn til”.

Mangler midler

Nå skriver vi 2018, og tross politikeres fagre ord gjennom alle de 23 årene Vardmodellen har eksistert, så har det bare minket på økonomisk støtte.

I dag er det Oddbjørn Skarthun som har stillingen som daglig leder av Vardmodellen. Oddbjørn gjør en utmerket jobb, men har bare en ca 25 prosents stilling. Og det altså i en tid der det er viktigere enn noensinne å skape arenaer for positiv integrering.

Men slik er det. Forstå det, den som kan.

Sagt om Vardmodellen:

Jeg er forundret over at det ser ut som at verken lokale eller fylkeskommunale politikere skikkelig har oppfattet vilken juvel som er i ferd med å utvikle seg i Haugesund – nemlig integreringsarbeidet som foregår i og omkring Vardmodellen. (Generalsekretær i Røde Kors, Svein Mollekleiv i lokalavisen Karmsund, 2001)

Jeg fryktet, mer enn jeg frykter, at dette engasjementet (les: for flyktninger) tar slutt. Det er noe fantastisk positivt på gang, dette går ikke over. Se bare på fotballklubben Vard Haugesund. Klubben har fått flere priser for at de i mange år har jobbet for å integrere innvandrere, flyktninger og asylsøkere. Idretten er kanskje en av de beste arenaene for integrering.

Vard Haugesund har skjønt at flyktninger er en berikelse for vårt samfunn. (FNs generalsekretær for Flyktningehjelpen, Jan Egeland, i Stavanger Aftenblad 2015)

Annonse