Baneforhold

Skrevet av Frank Krogh Kongshavn

Det er mange baner en får et forhold til som ung fotballspiller i Haugesund. Dette er en kjærlighetserklæring til Gym 2.

Å spille fotball handler om langt mer enn det som skjer i løpet av en kamp. En bruker for eksempel minst like mye tid på å forflytte seg fra sted til sted, som å løpe etter ballen. Altså på det å bli fraktet rundt, som regel stuet sammen i baksetet av en bil, med en tålmodig forelder ved rattet (ofte de samme), på vei til en bane, eller noe som utgir seg for å være en bane, i en randsone av Haugalandet. Når det er snakk om lengre avstander, i forbindelse med turneringer eller cupkamper, er det buss som er det foretrukne fremkomstmiddelet, men ellers tilhører det sjeldenhetene. I hvert fall var det sånn da jeg vokste opp, på 80- og 90-tallet, da en måtte bli juniorspiller før klubben tok seg råd til den slags luksus.

Å farte avsted på denne måten, tett i tett, der nervøs latter og nyvaskede drakter raskt blir erstattet av skrubbsår og tapte illusjoner, eller oppblåste selvbilder, kan ha mange fordeler. Det er intenst å dele så store sorger og gleder hver eneste uke, alt eller ingenting, i trange kupeer, akkompagnert av ekstatiske heiarop eller drepende stillhet, og det skal ikke gjentas så mange ganger før en knytter sterke bånd.

I tillegg burde det gi grunnlag for å bygge opp en geografisk kompetanse. En tilbringer tross alt hundrevis av timer klistret opptil et bilvindu, og med tiden skulle man tro at en fikk kartlagt distriktet sånn noenlunde, men erfaringen tilsier noe annet. Jeg hadde ikke «fanari» på hvor vi skulle kjøre, eller hvor lang tid det ville ta, om det var Frakkagjerd eller Ferkingstad, Skjold eller Sveio, som var destinasjonen.

Banene deres, derimot, hadde jeg full kontroll på. Om det var grus eller gress (eller den livsfarlige forløperen til kunstgress, et slags filtbelegg limt oppå betongdekke, som det kom noen utgaver av før årtusenskiftet), om målstolpene var i tre eller metall, med stål- eller taunetting bak, om den var løs og tungspilt når det regnet, eller hard som asfalt, med for store steiner i miksen, det omkringliggende landskapet, og hvorvidt det var mye vind der. Hvis en summerer disse faktorene, for så å dele på tidligere resultater, i noen tilfeller lokale røverhistorier, og særlig om de involverer kjente spillere, kan en regne seg frem til banens psykologi. Det vil si hvilken stemning den utstråler, som er avgjørende kunnskap for taktikk og motivasjon, enten banen er rå og ugjestmild, eller vennlig og inviterende. Ulike baner kler også ulike anledninger, og det hender at de endrer karakter i tråd med kampens alvorlighetsgrad. Noen egner seg bare til løkkefotball, og knapt nok det.

Min første store kjærlighet var Sakkestadbanen. Frem til jeg var tolv bodde vi sør i byen, og så snart jeg fikk mulighet, var det å løpe bort dit. En trengte ikke å avtale i forkant, for det var nesten alltid noen der, og i de tidene var det ikke nødvendig å be om lov til å være med. Vi fordelte lag så godt vi kunne, basert på alder og ferdigheter, noen kom til mens andre måtte stikke, og så holdt vi det gående til ballen forsvant i mørket. Det fantes imidlertid et lite forbehold: At Nilsen ikke kom styrtende ut av huset sitt, på andre siden av den gamle grusbanen som ikke er der lenger, og huiet oss vekk. Sakkestadbanen var alltid stengt for uautorisert bruk, noe en ikke kunne unngå å få med seg på grunn av det lite tiltalende «Banen er stengt»-skiltet som sto ved garderobene, og banemester Nilsen var seg sitt ansvar bevisst. Det gikk et rykte om at han punkterte syklene til de som ikke adlød, men jeg så aldri noe til det, og når jeg tenker meg om var det vel bare i perioder med mye regn, når banen sto i fare for å ødelegges, at han ble skikkelig sint.

Jeg har også mange gode minner fra kamper som ble spilt der. Det var blant annet hjemmebanen vår gjennom hele perioden som junior, og det er særlig én begivenhet som sitter igjen. Viking kom med toppet lag, antagelig fordi vi hadde knust dem 5-2 i Stavanger på våren, og tok med seg flere fra rekrutteringslaget. Tre ganger ledet de, men hver gang fikk vi utlignet, og to minutter før full tid satt treneren innpå Håkon Dommersnes. Han fikk én involvering, mottok ballen på 25 meter, vippet den elegant over en motspiller, og banket inn 4-3 til Vard.

En annen gressmatte som ligger hjertet mitt nært, er Haugebanen. Fra jeg begynte på ungdomsskolen bodde vi på Hauge, og da var det den som lå nærmest. Men jeg likte aldri å spille kamp der. Konsistensen var god, beliggenheten enda bedre, og når en kjørte forbi den i Karmsundgata, strakte den seg ut som en grønn og uimotståelig ballsal, i et ellers utpreget urbant strøk, der de mest vidunderlige ting kunne skje. Jeg likte også den spartanske garderoben, de overbygde benkene på nordsiden og nettinggjerdet som kranset den, men når en gikk nærmere og betraktet den fra midtsirkelen, lå den liksom der og duvet med havlignende bølger, og det er ikke optimalt når 22 gutter (eller jenter) springer utpå der samtidig.

Nei, det som binder meg til Haugebanen, er endeløse timer med egentrening. Aller helst alene, for noe av det fineste jeg visste var å ha en hel bane for meg selv, eller med min beste venn, Harald Bersaas, som ikke utgjorde noen vesentlig forskjell, siden vi hadde lekt med den samme ballen fra vi lærte å gå. Det jeg husker aller best er at vi legger oss ned i gresset og ler, først og fremst av utmattelse, men også takknemlighet, tror jeg, uten at vi var i stand til å sette ord på det den gangen.

Jeg kunne trukket frem andre baner, og det kunne vært like interessant å se nærmere på de jeg ikke kunne fordra, som Åsebøen og Sætrobanen. Eller de jeg bare syntes synd på, som Dropsen, mellom Spannavegen og Rogalandsgata, og den overgrodde åkeren i Skåredalen, før den ble et byggefelt. Det er nesten ufattelig hvor mange slike affærer som lå strødd rundt omkring i regionen, noen på de merkeligste steder, og alle hadde sitt særpreg – sin egen farge, sin egen lukt, og sitt eget lys.

Den banen som skinte sterkest for meg, var Gym 2. Det ble spilt en del viktige kamper der, som «cupfinaler» i aldersbestemte klasser, men det er ikke bare derfor. Det handler mer om en følelse av å være i sitt rette element, som ble ekstra tydelig når de riktige forutsetningene var til stede: Som en høstkveld i skumringen, når lyskasterne sto oppstilt som kolosser og rammet inn det som skulle skje, både innover, som et lukket rom, og utover, for at hele verden skulle få det med seg. Når det yret lett og regndråpene hang i luften, så grusen ble akkurat passe fuktig og flatet helt ut, sånn at det gikk an å bruke faste knotter, men uten at ballen mistet fart.

I de øyeblikkene, når hver bevegelse og hver berøring var ladet med fortettet mening, mens Vard-sangen trommet marsjerende i bakhodet, og jeg forsto at det som hendte de neste 90 minuttene hadde livsavgjørende betydning, da var jeg på mitt aller lykkeligste.

Annonse