Hvem maler om 100 år?

Skrevet av Roar Eskil Jacobsen

Vardhuset ble åpnet i april 1978. Med et byggefond på 250.000 kroner, timevis med dugnadsinnsats og arkitekt og Vard-mann Knut Kolstøs tanker om hvordan et klubbhus kunne bli.

Vardhuset ble fort en sentral del av det å være Vard-mann.

Når jeg tenker på Vard, noe jeg ofte gjør, tenker jeg kanskje først på Vardhuset (men også en del på Kolbein Oddenes). Et hus det både er høyt og lavt under taket. Husets debatter har vært mange og viktige. På Vardhuset har uvennskap og bitterhet oppstått, men også samhold og kjærlighet. Diskusjoner om alt fra økonomi, filosofi og fusjon. Men det har aldri vært noen tvil om hvilke farger husets fasade males med. Huset i Haakonsveien står som en påle ved Gymnasbanene. Vardhuset er identitetsmarkør, et fysisk samlingspunkt og et varelager for tusenvis av Vard-mennesker før og nå.

I dag møter ungene på Vardhuset for å trene i Vardhallen. Foreldre møter på parkeringsplassen utenfor før en viktig bortekamp for jenter 13 mot Kopervik på Åsebøen. Foreldre kommer og går, noen går til og med til Djerv 1919, men Vard-folk blir gående rundt Vardhuset. Da jeg var ung så vi «Sportshjørnet» i TV-stuen før vi gikk hjem etter torsdagstrening med John M. «Thias» Thuastad eller Harald Bersaas. Det satt en hel gjeng i skinnsofaene og siklet etter fotball på TV (men ble ofte sittende og se på orientering eller rallycross).

Da Vard spilte bortekamp mot Nessegutten, Pors og Steinkjer tidlig på 80-tallet, hang jeg på Vardhuset for å få med meg klubbens «meldetjeneste». I en tid før både tekst-TV og internett, var vi prisgitt at noen på Vardhuset faktisk hadde telefonnummer til den aktuelle bortestadion Vard spilte på, for å høre hva stillingen til en hver tid var. Jeg har likevel en mistanke om at han som satt på dette telefonnummeret var mest opptatt av å drikke kaffe med de andre voksne Vard-kompisene, for så mange oppdateringer fra bortekampen fikk vi ikke. Magne Aasheim hadde gjerne scoret to mål i slengen ved hver «meldetjeneste». Jubelen sto uansett i taket ved hver eneste Vard-scoring.

Artikkelforfatter Roar Eskild Jacobsen

I dag er Vardhuset også et retrospektivt hus. Jeg tar meg alltid i å løfte blikket opp under taklistene. Klubbvimpler fra mange tiår er en del av interiøret. Uansett klubb og status er det plass på Vardhuset. Trott og Rosenborg. Ajax og Djerv 1919. Vard fanger inn så mye i livet. Oppvekst, familiære forhold, innsikt og overblikk. En stahet, en kompromissløshet ved å framstå som en fotballklubb. Vi vet at det er mange som ikke liker oss noe særlig, og det er også en del av det å være Vard-mann. Det skal bety noe. Kjennes.

Og et av de fineste øyeblikkene på Vardhuset fikk jeg en formiddag for et par år siden. Jeg stakk hodet inn døren og ble møtt av en håndfull av klubbens eldre personligheter. De satt på knærne og pusset opp. Malingsspann foran seg. Folk som var med å bygge huset den gangen i 1977/78.

Og jeg tenkte for meg selv; dette er folk Vard kan stole på. Uavhengig av divisjon, popularitet og ambisjoner har tilhørighet til Vard. Sånne som ikke bytter klubb fordi det passer seg slik.

Hvem maler om 100 år?

Annonse