Det sier deg kanskje ikke så mye? Vel, dette var altså samme dag som Vard spilte cupfinale mot Bodø/Glimt på Ullevaal stadion i Oslo.
Far John M. Thuestad var ikke på cupfinalelaget, men «Thias» står oppført med småpene 156 A-lagskamper for de røde. Han har i tillegg i en årrekke trent lag på aldersbestemt nivå. Han er æresmedlem og med i klubbens råd. Han er en slik person som i levende live kan se portrettfoto av seg selv hengende på veggen på Vardhuset.
– Med en slik bakgrunn; hadde du noe annet valg enn Vard da du begynte?
– Nja, kanskje ikke. Men det handlet nok vel så mye om kameratgjengen på Rossabø som jeg vokste opp sammen med. Det var jo et Vard-område den gang, med spillere som Eirik Horneland, Trygve Nygaard og Dan Ove Vikse, forklarer Rune Thuestad.
Trener
I dag er han én av trenerne på G15-laget, der sønnen Mathias spiller.
– Det passer meg fint. Laget har en ung hovedtrener som satser, selv har jeg ingen ambisjoner på egne vegne. Jeg er her for å utvikle klubben og spillerne. Bare bra om jeg kan bidra med den erfaringen jeg selv har fra banen, forklarer han.
– Og veldig fint for oss som da får vite hva som kreves av en som selv har spilt på A-lagsnivå, forteller sønnen Mathias, spiss og flanke på G15-laget.
ANGRIPER: Mathias Thuestad spiller er både spiss og flankespiller på Vards G15-lag. Foto: Grethe Nygaard
Han sikter seg inn på klubbens elitelag i 15-årsklassen.
– Målet er å vinne serien, men det kan bli vel tøft. Vi møter sterke lag fra sørfylket som henter spillere utenfra. Men en topp 3-plassering bør vi kunne klare, sier han.
Litt tilfeldig at det ble Vard
Ok. Mathias’ far har spilt i Vard. Farfaren har spilt i Vard. Veien virker å være lagt på forhånd, men det var faktisk ikke gitt at Mathias skulle følge i samme spor.
– Nei, egentlig var det litt tilfeldig. Jeg ble med på barnehagelaget som Gisle Jørgensen startet opp, og ble med videre der selv om vi flyttet til Førresfjorden da jeg begynte i 1. klasse, forteller han.
Å spille i nabolagsklubben Stegaberg var ikke aktuelt.
– Var det ikke fristende å spille sammen med klassekameratene dine?
– Nei, og etter hvert sluttet de uansett med fotballen.
– Litt tilfeldig at det ble Vard, sier du. Så tilfeldig at dersom Gisle Jørgensen den gang hadde startet Haugar-lag, så kunne du like godt endt opp der?
– Ja, faktisk.
– Og det hadde heller ikke gjort noe, skyter pappa Rune inn.
– Men samtidig er det jo gøy å være i samme klubb som pappa og farfar har spilt i. Bildet av ham henger jo på veggen her på klubbhuset, sier Mathias.
Vards 2003-kull har ett elitelag og ett 1. divisjonslag.
– Grunnen til at så mange fortsatt er med, tror jeg skyldes at vi har klart å holde gjengen samlet. Noen trener fire-fem ganger i uken, andre to-tre og noen nøyer seg med et par økter. Det har funger fint så langt. Målet har hele tiden vært at de skal få kunne holde på med fotballen så lenge som mulig, forklarer Rune.
Engasjementet øker når han snakker seg varm om å hindre frafallet i ungdomsfotballen.
– Hvor skal jeg begynne? Jo, det blir bare dumt om vi skulle hente inn spillere til laget vårt som er litt bedre enn dem vi allerede har. Vi ødelegger da andre lag, samtidig som vi mister en god del av våre egne som da ikke lenger får spilletid. Det er helt meningsløst. Og vi vet jo heller ikke hvem som kommer til å bli gode når de 14–15 år gamle, føyer han til.
