Skrevet av Erik Lea
Det løper 10 rød- og blå kledde gutter under flomlysene. Den grønnkledde keeperen har nesten ikke hatt ballen.
Jeg står langs sidelinjen, rakk ikke å kjøre hjemom for å skifte etter kontoret, men slipset varmer i halsen og det hjelper med ytterjakken.
Erik Lea og Jappen
Min erfaring tilsier at her fryser en uansett, så det spiller nesten ingen rolle hvordan en kler seg. Men det er mye som varmer. Vi er en gjeng med trofaste foreldre som har fulgt barna våre i årevis. Vi er dedikerte, stiller opp uansett hvor og når, vi har kjørt noen titalls tusen kilometer, møtt opp på Solvang-banen, Vardhuset, Esso Raglamyr, fordelt ungene i biler og satt avgårde, til Etne, Bryne, Ålgård, Stavanger, Randaberg, Odda, Stord, Åmot i Vinje, spilt kamp, skjelt ut dommeren og kjeftet på treneren som ikke lot nettopp vår sønn eller datter få spille, klappet på skuldre, gitt klemmer, trøstet, vandret hvileløst rundt banen, røkt utallige sigaretter utenfor gjerdet og backet opp våre håpefulle ute på banen.
Jeg har alltid vært Vard-mann, men gjennom mine barn har Vard vært en stor del av min tilværelse siden eldstegutten begynte 6 år gammel og trente og spilte kampene på Solvang med Torgeir Hellesen som sjef.
Arne Langøen og jeg slapp til etter pålagt A- og B-trenerkurs, og senere overtok Arne Sausjord. Min datter startet også i Vard og deretter fulgte min yngste sønn med hhv Hoggi og Kjell Sture Jensen som trenere. Gjennom mer enn 20 år har jeg blitt kjent med mine barn og deres venner på en måte som aldri kunne ha skjedd uten en slik felles fotballinteresse.
Jeg husker omtrent alle spillerne som har kommet og gått på de tre lagene gjennom alle disse årene, og jeg har blitt kjent med foreldrene, noen mer overfladisk, andre nært. Hei Arne og Inger, Thorvald og Wenche, Knut Jarle og Astrid, Finn og Gunvor, Hans og Bente, Sverre Johan og Solvår, Jappen og Thorild, Robbi og Bjørg Elise, Arnt og Solfrid. Mange ikke nevnt, men ingen glemt.
Det har vært hundrevis av fotballkamper.
Det har vært seriegull, NM-finaler med både tap og seire, det har vært utklassing og bitre tap, det har vært dagsturer og lengre turer, det har vært så mange cuper at jeg ikke kan ramse opp alle, og i tillegg har det vært mine favoritt-cuper, Norway cup og Gothia cup, med grytidlige morgener på Vardhuset for å se barna avgårde i buss og vi foreldre med ferdigpakkede biler, vinker farvel, og kaster oss inni bilene våre og følger etter. Sett barna vel installert i klasseværelser på diverse skoler, og selv tatt inn på hotell og levd en uke i en boble med fotball, mat, drikke og samhold.
Hvor mye tid er brukt i disse 20 årene? Ikke et sekund for mye.
Varme sommermorgener, fellesfrokost på hotellet, til banen minst en time før kampstart, dugg i gresset på Ekebergsletta, spillerne som varmer opp, foreldrene tett på. Vi er mer nervøse enn spillerne. Spenningen, anspentheten, mål og en vanvittig glede, utligning, straffekonk, seier og spillerne som holder rundt hverandre og foreldrene som gjør det samme.