HAUGESUND: Kåre Willoch var statsminister i Norge, Paolo Rossi skøyt Italia til VM-gull, og Survivors «Eye of the Tiger» herjet hitlistene. Det var på den tiden det var varmt om sommeren og kaldt om vinteren. Samtidig gjorde en ung gutt fra Sakkestadhaugen, sør i Haugesund, et valg som preget store deler av oppveksten og for så vidt også voksenlivet hans. Han valgte å tre på seg rød drakt og blå shorts, og han har selvsagt aldri angret.
– Hva det var som gjorde at jeg valgte Vard? Det var vel først og fremst det av jeg hadde en Vard-gjeng rundt meg. Skolekamerater og nabogutter. Det var vel litt geografisk bestemt. Bodde man der jeg bodde så var det Vard som gjaldt.
Tilfeldigvis var det også en del andre gutter fra 75-årgangen som startet samtidig med unge Horneland, og mange av dem skulle i likhet med Eirik gjøre seg bemerket på den lokale fotballstjernehimmelen.
Trygve Nygaard, Dan Ove Vikse, Stig Krohn Haaland, Rune Thuestad og Eirik Horneland har alle en innholdsrik fotballkarriere å vise til. Sistnevnte tror ikke det er tilfeldig at så mange fra samme kull kom seg opp og frem.
– Mange fra den gjengen jeg startet med hadde konkurranseinstinktet i seg, som meg. Vi var heldige som havnet med en trener (John Mathias «Thias» Thuestad) som var forut for sin tid. Vi fikk trene godt og vi fikk trene mye og vi lærte å bygge lag. Samtidig lærte vi hva sunne verdier var, og vi lærte å dra i samme retning. «Thias» hadde med seg en tankegang og en måte å gjøre ting på som han hentet fra Nederland. Det var nytt her på den tiden. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med på den reisen. En reise som inneholdt mye ferdighetsskolering.
Man skulle gjerne tro at en prat om gamle gode Vard-dager handlet mest om kamper som ble vunnet på spektakulært vis, vakre scoringer, eller trofeer som ble løftet av kaptein Horneland. Men det er helt andre ting som ligger fremst i hans personlige minnebok.
– Det er selvsagt mye jeg kunne hentet fram, men for meg er det én ting som alltid var det viktigste, og som derfor står fram som det sterkeste minnet – det er garderoben. Garderoben og gjengen. Garderobekulturen har alltid vært viktig for meg. Jeg var alltid tidlig på trening, og jeg var alltid den siste som gikk hjem. Vi tilbrakte utrolig mye tid sammen på Vard-huset, og jeg mener bestemt at den sosialiseringen var en sentral del at vi lyktes også ute på banen. Garderobekulturen er en stor del av fotballen. Mye av det tankesettet og det jeg lærte den gangen har jeg tatt med meg inn i jobben min som trener. Skal man lykkes som lag må man snakke mye sammen og man må forstå hverandre. Kjenner man på trygghet og trivsel så fungerer man bedre.
Som FKH-trener omgir Horneland seg med ambisiøse spillere, skolerte medarbeidere og et stort knippe mennesker som har et hjerte for fotballens mange aspekter.
– Å drive med fotball handler om så mye mer enn å dyrke frem de få som skal bli gode. Jeg tenker at de gode finner sin vei uansett. Det henger ofte sammen med personlighet. Man må ikke glemme at det er mange som skal få lov til å ha det gøy med fotball uten å bryte gjennom. Det handler vel så mye om å ha en god og sunn hobby, finne gode venner, bygge relasjoner, få god helse. Fokuset blir gjerne for stort på de som skal bryte gjennom. Det er ikke så mange som klarer det. Tenk heller at det handler om å finne en lidenskap. Når jeg tenker på den gjengen som kom opp sammen med meg i Vard, så er noe av det fineste at noen brøt gjennom, mens mange av dem som ikke kom gjennom det siste nåløyet fant sin lidenskap i fotballen og forble involvert på ulikt vis. Mange fant sin arena. Jeg vil tippe at 60/70 prosent av den gjengen jeg var en del av fortatt er aktive innenfor fotballfamilien i en eller annen form.
