Den røde smeltedigelen

Grøt, lodd og snakkende roboter

Vards julebasar var en aktivitet som samlet spillere, foreldre, søsken, besteforeldre, naboen og klubbmedlemmer. Stinn brakke, forventningsfull latter og glade barnelyder. Her kunne du vinne alt mellom himmel og jord.

Noen år tror jeg faktisk du kunne vinne både himmel og jord. Og grytekluter, drikkeflasker, rosa penalhus, strikket tøy i ulike formater og roboter som kunne gå og lage robotlyder. Var du formiddagens heldigste, stakk du av med proviantkassen på størrelse med en middels stor lastebil. Mellom vinnerloddene ble det drukket rød saft og kaffe, spist varm risengrøt og et bredt sortiment av knusktørre og deilige julekaker. Det meste servert fra kjøkkenluka i storsalen, av dugnadsfolket på kjøkkenet, rommet hvor antall dugnadstimer nå må ha passert minst 100 millioner.

Det var trolig ikke mange av premiene som fristet oss unge, kule Vard-spillere. Men er du på min alder og var til stede disse dunkle desemberdagene, og i dag ikke innrømmer at du satte pris på spenningen hver gang det ble trukket lodd opp fra bollen, så lyger du.

Blod og kunst

Som småguttspiller fikk jeg tannregulering. Stas på størrelse med en porsjonssnus. Etter tre timer i tannlegestolen, duret jeg rett til grusen på gym 3. Karmøy-laget på motsatt banehalvdel startet med ballen. Jeg spurtet i press. Den første ballberøringen fikk jeg ett sekund senere, da deres midtbanegeneral skulle dryle ballen i bakrom.

Lærkula kom ikke lenger enn til ansiktet mitt, nærmere bestemt til nese- og munnregionen. Leppene og innsiden av munnen ble tredd over stålkonstruksjonen som nå så fint dekorerte tanngarden min. Blodet sprutet, rant og spredte seg raskt og generelt over hele meg.

Blodrød fra topp til tå måtte jeg inn på Vardhuset for nærmere sjekk og kattevask. Idet jeg ble støttet og geleidet til toalettet, passerte jeg det gamle kunstverket på veggen i trimrommet. Et gigantisk maleri av Super-Vard i aksjon på Haugesund stadion. Det var et fint bilde, men på grunn av en feilproporsjonert kropp eller tre fremkalte dette verket som regel smil om munnen min.

Det gjorde det også denne gangen. Det var først da jeg merket at det som føltes som hele fjeset, hang fast i stålet. Smilet som presset seg frem ble løsningen for å løse hud fra regulering. Vann fikk bort det meste av det røde, og vi vant kampen 2-1. Kunst kan føre til så mangt.

Manuell manualregulering

Trimrommet, i Vardhusets underetasje, samme rom hvor Super-Vard-kunsten prydet den ene veggen, ble etter hvert brukt flittig. Først bare lek på ergometersykkelen, men i takt med alderen gikk det opp for oss at det var sammenheng mellom styrketrening og kroppens styrke samt musklenes størrelse.

Noen av oss var mer strukturerte i styrketreningen enn andre. Enkelte syntes det var mest stas å vise resten av gutta hvor mye det var mulig å løfte i benk. For min egen del holdt jeg meg til enkle beinøvelser. Noen ganger fikk også bicepsene kjørt seg, men styrketrening var, og har aldri blitt, min greie.

Rommet hvor vi trimmet styrke var også et rom spillerne på A-laget gikk gjennom på vei til sin garderobe. Dette var spillere som mange av oss holdt høyt og så opp til.

Foto: Foto Erik as

Hva gjelder styrketrening eller trening generelt, heter det seg at du alltid kan finne litt mer krefter i kjelleren. I løpet av de få sekundene spillerne fra A-laget brukte på å spasere forbi oss, var det akkurat som om denne imaginære underetasjen hos samtlige av oss ungfoler ble fullt opplyst og alle dører slått opp på vidt gap.

Alle fant vi krefter et eller annet sted, og plutselig økte både antall kilo på manualene og hastigheten på bevegelsene. Våre idoler og forbilder, vi må ha vært litt av et syn for dem. Men det var en gyllen anledning til, i hvert fall forsøke, å imponere. Og vi ble sterkere.

Grenseløs tilhørighet

Mani Hussaini (30) kom fra Syria til Haugesund i 2000. Etter flere år i Vard og byen vår, flyttet han videre til Oslo. Da han i 2017 besøkte Vardhuset som leder i AUF, fortalte han blant annet følgende til Haugesunds Avis:

– For meg og min familie var det helt avgjørende å være en del av et fellesskap. Å være del av en stor familie. Og det var det Vard var for oss. Her fikk vi våre første norske venner. Det var her vi lærte hva dugnad er. Det var her vi tok de første stegene inn i det norske samfunnet.

Vardhuset og klubben spilte altså uten tvil en stor rolle for Hussaini og for hans innpass i et sosialt miljø. Syria, Sveio eller Solvang. Profesjonell fotballspiller, rørlegger eller ledere i AUF. Hva du gjør etter at du går ut dørene på Vardhuset for siste gang som spiller, er ubetydelig. Det du har gjort og opplevd i tiden din på huset og i klubben, kommer til å bety mye.

Ballen, menneskene og huset

Vardhuset er en institusjon, møteplass og utviklingsarena, hvor du får påfyll og tar til deg inntrykk, du setter dine egne avtrykk, avgjørende for ditt uttrykk.

Det er i dette huset unge Vard-spillere møter gamle Vard-helter. Det er i dette huset de unge én dag selv sitter som gamle og ser nye unge i utvikling, som spillere og som mennesker.

De tunge, gode lydene av inngangsdøra når den går opp og smeller igjen. Karsten Rørvik og de andre gjengangerne. De uendelig mange stundene med min egen morfar. De mange stundene med resten av familien.

Konfirmasjoner, minnestunder, 50- og 70-årsdager. Lagfester. Opp- og nedrykk. Hvorfor garderoben til venstre er bedre enn garderoben til høyre. Den store betydningen av underetasjens små toaletter. De alvorlige herrene på veggen i peisestua. Spillerne. Trenerne. Jentene og guttene. Alle foreldrene.

De selvopplevde anekdotene jeg har kommet med i denne teksten er hver for seg ikke annet enn nettopp anekdoter. Når du har et lite hav av slike småhistorier å ta av, hvor de samme gutta går igjen og hendelsene utfolder seg under det samme taket, innser du at disse små glimtene sammen utgjør store deler av deg – et hus med historier som har vært sterkt delaktige i å forme deg som person.

Siden jeg debuterte i rød drakt en gang på midten av 80-tallet, har smeltedigelen Vardhuset gitt meg mye.