Skrevet av Espen Severeide
Å kunne leve av å spille fotball, være en fotballproff, er en drøm mange unge fotballspillere har. Slik er det også for mange unge fotballhjerter i Vard. Nåløyet er trangt, men Vard har vært med på å oppfylle drømmen til mange unge og lovende talenter.
Klubben har bidratt til å skape toppspillere langt tilbake i tid. Arne Larsen Økland, Rune Ottesen, Åge Risanger, Mike McCabe med andre er gamle navn som for alltid vil leve i Vard-historien, og som var med på å sette Vard på fotballkartet. Ved enkelte anledninger har Vard selv vært med i det gode selskap, senest i 1. divisjon i 2013.
Ved etableringen av FKH ble det satt premisser for å skape en stabil toppklubb på Haugalandet. Da ble det kanskje også startet en bredere og større satsning på å skape og rekruttere lokale spillere som kunne være med på skape toppfotball.
Fra midten av 90-tallet har over 20 spillere tatt steget via Vard. Som spiller i Vard, og trener både i Vard og FKH, har jeg møtt mange av de som har opplevd å få leve ut drømmen sin.
På mange måter startet det nok med John «Thias» Thuastad sin 75-årgang. Der ble det satt fokus på treningskultur og metodikk. Resultatene ble fort synlige lokalt, og etter hvert også nasjonalt. Den årgang hadde klubben mange gode spillere. Eirik Horneland, Rune Thuestad, Dan Ove Vikse, Stig Krohn Haaland og ikke minst Trygve Nygaard var alle en del av stammen. Og akkurat Trygve ble jo den første som viste seg god nok til å ta steget videre. Som landslagsspiller på yngre nivå utmerket han seg nasjonalt. I 1996 tok han steget videre til FKH sammen med Skåneviksbuen Thormod Ness, også han via Vard. I 1997 opplevde de opprykk til Eliteserien med FKH. Senere spilte både Krohn Haaland og Horneland også toppfotball.
På starten av 2000-tallet kom det nok en overgang som fikk oss til å oppleve at det ikke bare var topplagene i Rogaland som hadde kontroll på unge talentfulle spillere i Vard. Rosenborg dominerte fotball-Norge, og det var nok ekstra spesielt når en så stor klubb fant en Vard-spiller interessant. Jarle Steinsland ble Rosenborg-spiller i 2001, noen som også førte til andre goder for Vard. Samarbeid med trenerbesøk o.l ble en del av avtalen. For de som fulgte godt med på Vard i denne tiden kunne vi se en klar likhet mellom spillestil og filosofi som trønderne sto for på den tiden.
På midten av 2000-tallet hadde vi i Vard selv et godt lag. I 2003 endte det i opprykk til 1. divisjon, etterfulgt av nedrykk året etter. Da var det flere spillere som ga seg, inkludert Eirik Horneland og Michael Antoine Curier som gikk til FKH. Når det blir utskiftninger i en spillergrupper, gir det muligheter for at andre får tre frem. I årene på slutten av 2000-tallet var det mange unge lovende spillere som tok den utfordringen. Andreas Ulland Andersen og Lars Stubbhaug ble gitt sjansen fra klubbens eget juniorlag. I tillegg kom Alexander Søderlund og Michael Haukås fra andre lokale klubber.
Spesielt de to siste viser jo at veien til toppen kan skje på mange måter. Som guttetrener i Vard hadde jeg Michael på mitt lag. En flink og teknisk god gutt, men dessverre veldig liten og spe. Når neste steget var juniorlaget valgte han å heller prøve seg i Djerv 1919. Der visste han at kom til å få mer spilletid og kunne utvikle seg i sitt eget tempo. Tre år senere returnerer han til Vard, denne gangen som a-lagsspiller. Over 1.90 høy og betydelig mer rustet for å ta opp kampen om spilletid. Det er en lærepenge for oss alle som driver med fotball om at utvikling skjer på ulike stadier, og at hardt arbeid, tålmodighet og et sterkt ønske om å nå drømmen er utrolig viktig i kampen for å komme gjennom det trange nåløyet som norsk toppfotball er blitt.
Slik var det også for flere andre. Alexander Søderlund og Alexander Stølås var også to spillere som måtte kjempe hardt for å komme der de er i dag. Felles for begge var at Vard var en flott utviklingsarena der de kunne utvikle seg videre. Trygghet, spilletid, godt treningsmiljø og økt selvtillit er utrolige viktige faktorer når en vil ta steget videre. For mange spillere har Vard vært en slik plass.
Faktisk er mange eksempler på spillere som har måttet streve, få en nedtur, bygge seg opp igjen, for å prøve på nytt. Felles for de alle er at de har et brennende ønske om å få det til. Det er den viktigste egenskapen en må ha for å bli god, uansett idrett. For Vard har det vært viktig å være en slik arena der spillere som vil noe skal få tid og mulighet til å kunne utvikle seg. Uten tvil kan klubben være stolt av å være med å utvikle spillere til norsk toppfotball. Nå blir det spennende å se hvem som blir de neste som tar steget videre. For i Vard er det absolutt mulig.